Inn i musikken: velkommen til gratis verkorientering med Vicent Montalt Ros kl. 18:30 i VIP-rommet i 5. etasje. 

Julia Lezhneva er kjent for sin tekniske briljans, klare tone og fengslende scenetilstedeværelse, og en av de mest ettertraktede sopranene i sin generasjon.

Da Lezhneva sang med Stavanger Symfoniorkester i mars 2022, skrev Aftenbladet at «Hun har «alt»: bunnsolid musikalitet, en fenomenal teknikk, sterk personlig utstråling og scenenærvær – en stor og smidig stemme, intelligent brukt i frasering og dynamikk, foruten en klang og en uttrykksfullhet som beveger.»

Konserten i kveld består mest av arier og ouverturer til operaer. Unntakene er ouverturene til Haydns Skapelsen og ouverturen til scenemusikk av J. M. Kraus. Det begynner og slutter med Rossini, komponisten som filosofen G. W. F. Hegel holdt for sin samtids største. Så triumferte da også Rossini på den tiden over Beethoven i Wien og over Berlioz i Paris.

Det åpner prangende med Rossinis ouverture til Barbereren i Sevilla. Operaen er komisk (opera buffa) og ouverturen avspeiler dette. Vi hører humor, ironi, innfall og velklingende melodier i den raffinerte orkestersatsen. Avslutningsnummeret, også det av Rossini, er en arie fra operaen La donna del lago (Kvinnen fra sjøen): «Tanti affetti in tal momento» (Så mange affekter i et slikt øyeblikk). Elenas arie her er en slags menneskehetens jublende seier.

Etter Mozarts konsertarie «Voi avete un cor fedele» (De har et trofast hjerte), som er både vakker og samtidig både komisk og full av forakt, følger en konsertouverture av Schubert, som var en slags reaksjon på Rossinis suksess i Wien. Så følger Haydns ouverture til den korte operaen L’isola disabitata (Den ubebodde øya), en opera som komponisten selv satte høyt; lyriske stemninger er fremherskende. Før pause kommer et resitativ («Han har forlatt meg») og en arie fra Mozarts Così fan tutte (Slik gjør alle damer): «Per pietà» (For himmelens skyld), der en av hovedpersonene ber om tilgivelse for en troløs tanke, i grotesk kontrast til en forførelsesscene fra en annen, som nettopp har skjedd.

Etter pause hører vi den mektige ouverturen til Haydns Skapelsen, der den dramatiske musikken går fra kaos til kosmos. Rossinis «Assisa ai piè di un salice» (Sittende ved piletreets fot) er fra operaen Otello. Arien er fra den dramatiske tredjeakten: Ledsaget av harpemusikk er vi vitne til en kommende tragisk utgang i en tekst som stammer fra Shakespeare. Joseph Martin Kraus var av tysk opprinnelse, men virket i sitt voksne liv i Sverige. Han hadde en enorm verkliste, og hans ouverture Olympie, til tekst av hans venn J. H. Kellgren, hører til hans scenemusikk. Ouverturen virker merkverdig moderne og den ender ikke dramatisk, men åpent, i pianissimo. Før avslutningsarien får vi nok en ouverture, av Mozart, hans ouverture til operaen Idomeneo – navnet på en konge fra Kreta i antikken. Det er en alvorlig opera (opera seria), og ouverturen avspeiler det som skal komme i handlingen, at Idomeneo går av som konge etter et utsagn fra oraklets stemme.