Ludvig Gudim spiller Bruch

Fanny Mendelssohn-Hensel (1805-47), skal ha vært like begavet som sin bror, vidunderbarnet Felix Mendelssohn. Begge fikk undervisning på klaver og i komposisjon. Hennes verk har imidlertid først i senere tid fått anerkjennelsen de fortjener. Dette gjelder også opusnummer 24: ouverturen i C-dur – et stykke som egner seg særdeles godt som konsertåpning.

At Max Bruch er en kjent komponist, skyldes nesten ene og alene hans Fiolinkonsert nr. 1 i g-moll. Bortsett fra Kol Nidrei for cello og orkester, er hans andre verk så å si glemt. Fiolinkonserten (1864–68) hører til enhver stor fiolinists standardrepertoar. Den berømte fiolinisten Joseph Joachim var til hjelp da Bruch skrev verket, og komponisten dedikerte konserten til han. Brahms viet også sin fiolinkonsert til Joachim. Bruch tenkte å kalle konserten «Fantasi», noe som karakteriserer den godt. De sanglige temaene er betagende.

Johan Svendsen tilhører, sammen med Grieg og Christian Sinding, det som ofte kalles «gullalderen» i norsk musikk. I ettertid har han stått litt i skyggen av Grieg, men Svendsen er overlegen i de store formene. Han var en ledende dirigent i sin tid, med blant annet en oppførelse av Wagners Valkyrjen som ble legendarisk. Svendsen skrev to symfonier – den første ganske tidlig i karrieren og den siste, nr. 2 i B-dur, da han var på høyden som komponist. Verket hører til blant de beste nordiske symfonier. Det har en klassisk formoppbygning, men særlig i scherzoen, tredjesatsen, slår norsk folkemusikk gjennom; hovedtemaet har preg av hardingfeleslåtter. Svendsen var suveren i sin behandling av orkesterstemmenes forskjellige farger, og det merkes i denne symfonien. Idérikdommen er stor i alle fire satser, og kommer til uttrykk med usedvanlig god instrumentering.