Sofia Gubaidulina skriver et sted at utviklingen av hennes komponering har vært kontinuerlig. Hun går i samme retning, sier hun, «videre i min sjels labyrint og finner stadig noe nytt. Her har jeg funnet noe, lenger borte noe annet.» En konstant hos henne er den personlige holdningen til musikk, forholdet mellom intuisjon og rasjonalitet, materialebevissthet og mystikk. Kveldens stykke, Eventyrdikt for orkester, er et av hennes første orkesterverk. Det er basert på et tsjekkisk eventyr der hovedpersonen er et stykke kritt som drømmer om å tegne hager, borger etc., men ender med bare å skrible ord og tall. Det korte stykke er for lite orkester, uten messingblåsere og der noen virkemidler er typiske for henne – kromatiske glissandi (glidning fra én tone til en annen med berøring av samtlige mellomliggende toner), slagverkaktige strykerteknikker, dissonanser og harmoniske skiftninger. Innimellom hører vi vakre folkemelodier.

Wagners Wesendonck-Lieder har tekst av Mathilde Wesendonck som Wagner forelsket seg i 1857, mens hennes mann, silkehandleren Otto Wesendonck, hjalp ham med losji og penger. Dette forholdet inspirerte Wagner også til musikkdramaet Tristan og Isolde; Wagner måtte alltid ha en muse når han skrev musikk. De to hadde et svermerisk-åndelig forhold til hverandre, med en sterk felles interesse for filosofen Schopenhauer som hadde satt musikken øverst i kunstartenes hierarki. To av Wesendonck-sangene har Wagner selv kalt «Forstudier til Tristan og Isolde», men den berømte Tristan-akkorden (i forspillet) forekommer ikke. Wagner skrev disse fem senromantiske sangene for sang og klaver. De er orkestrert av Felix Mottl, og i senere tid av Hans Werner Henze. Sangene utstråler ømhet og varme.

Alexander Skrjabin er vel mest kjent for sine særegne klaverstykker, sine mystisk-ekstatiske tilbøyeligheter og at han eksperimenterte med et fargeklaver. Hans mål var en integrasjon av bevegelse, farger, lukter og smaksopplevelser. Men han skrev også rent instrumentelle symfonier. Nr. 2 (fra 1901) ble av en kritiker i hans hjemland møtt med følgende: «Jeg mener at han har mistet forstanden. Hva skal denne musikken føre til?» I én av satsene hører vi riktignok noe dystert, som overhodet ikke er uforståelig, mens siste sats, andanten, vekker til live naturen med sine fuglerop (i solo-fløyten, med melodisk oppfølging i strykerne). Satsene i denne symfonien blir bundet sammen med en særegen ledetone-teknikk.