Inn i musikken: Velkommen til gratis verkorientering med professor Per Dahl og Rolf Wallin i VIP-rom i 5. etasje kl. 18.30. Dørene åpner kl. 18.00.

Rolf Wallins verk Stonewave hører til hans mest kjente verk. Det ble komponert i 1990 og brukt i vettedansen ved åpningen av OL i Lillehammer. Verket ble kåret til det beste ved Verdensmusikkdagene i Warszawa i 1992. Det fins i flere versjoner. Verket er strengt matematisk oppbygd, basert på fraktaler ( jf. kaosteori, sommerfugleffekten). Men det tillater hverken tallspekulasjon eller tørr regnekunst. For lytteren er det først og fremst en enorm kraft i verket og lange, uforutsigelige spenningsbuer. Wallin selv sier at denne lydverden synes å dreie seg om et «usynlig rituale.» Wallin har skrevet en ny versjon, Mountainwave for slagverkensemble og orkester, som fikk sin urfremføring med SISU og Kringkastingsorkesteret i 2021. Mountainwave for slagverkensemble og orkester fremføres i kveld og utforsker hva som skjer når slagverkerne akkompagneres av et helt symfoniorkester.

Stravinskij skrev flere verk som han kalte «symfonier»: Blåsersymfonien, Salmesymfonien og denne som vi hører i kveld, Symfoni i tre satser. Den ble til i årene 1942-45 og bygger på kontraster, ikke ulik symfoniformen. Men Stravinskij lar kontrastene utfolde seg syklisk, ikke innenfor hver sats: Første og siste sats har en eruptiv energi, heftig og aggressiv, mens den langsomme satsen har erstattet klaveret fra først sats med harpens sarte klang. Man har ment å høre de åndelige kreftene Dionysos og Apollon i dette verket.

Stravinskijs Nattergalens sang (Airs du rossignol) er et tidlig verk, en del av operaen Nattergalen. Den første sangen til første akt ble komponert i 1909; keiseren av Kina inviterer fuglen til å synge ved hoffet. Men nattergalen – denne I Europa så erkeromantiske fugl – synger forskjellig i operaen tre akter og Stravinskij har i Nattergalens sang kombinert elementer fra alle disse versjonene.

Siste verk denne kvelden er intet mindre enn en verdenspremiere: Wallins Konsert for sheng og orkester. Det er SSO som har brakt Wallin sammen med den fremragende sheng-blåseren Wu Wei i dette verket. Den kinesiske sheng (som ligner den japanske sho) hører til instrumentgruppen munnorgel. Rørpipene (som regel 17) er av bambus (eller metall) med ulike lengder, og  stukket ned i en luftbeholder som det blåses i. I hver av rørene er det et hull dekket av en «tunge» som frembringer tonen. De symmetriske pipene skal være sinnbildet på fuglen Føniks’ vinger, luftbeholderen er dens kropp og alabastrøret (chuo = nebb) dens hals eller nebb. Også klangen bringes i forbindelse med denne mytiske fuglen, og tradisjonelt skal fuglens sang eller rop etterlignes. – Det blir spennende å høre hva Wallin og Wu Wei har fått ut av sitt samarbeid!