Program

Wallin: Stonewave for slagsverksensemble og orkester
Stravinsky: Symfoni i tre satser
Stravinsky: Nattergalens sang
Wallin: Konsert for sheng og orkester - verdenspremiere

Medvirkende

Pascal Rophé, dirigent
Wu Wei, sheng
Rolf Wallin, bandoneon (Composer-in-Residence)
SISU slagverksensemble

Sted

Fartein Valen, Stavanger konserthus

Rolf Wallins verk Stonewave for slagverkensemble og orkester hører til hans mest kjente verk. Det ble komponert i 1990 og brukt i vettedansen ved åpningen av OL i Lillehammer. Verket ble kåret til det beste ved Verdensmusikkdagene i Warszawa i 1992. Det fins i flere versjoner. Verket er strengt matematisk oppbygd, basert på fraktaler (jf. kaosteori, sommerfugleffekten). Men det tillater hverken tallspekulasjon eller tørr regnekunst. For lytteren er det først og fremst en enorm kraft i verket og lange, uforutsigelige spenningsbuer. Wallin selv sier at denne lydverden synes å dreie seg om et «usynlig rituale.»

Stravinskij skrev flere verk som han kalte «symfonier»: Blåsersymfonien, Salmesymfonien og denne som vi hører i kveld, Symfoni i tre satser. Den ble til i årene 1942-45 og bygger på kontraster, ikke ulik symfoniformen. Men Stravinskij lar kontrastene utfolde seg syklisk, ikke innenfor hver sats: Første og siste sats har en eruptiv energi, heftig og aggressiv, mens den langsomme satsen har erstattet klaveret fra først sats med harpens sarte klang. Man har ment å høre de åndelige kreftene Dionysos og Apollon i dette verket.

Stravinskijs Nattergalens sang (Airs du rossignol) er et tidlig verk, en del av operaen Nattergalen. Den første sangen til første akt ble komponert i 1909; keiseren av Kina inviterer fuglen til å synge ved hoffet. Men nattergalen – denne I Europa så erkeromantiske fugl – synger forskjellig i operaen tre akter og Stravinskij har i Nattergalens sang kombinert elementer fra alle disse versjonene.

Siste verk denne kvelden er intet mindre enn en verdenspremiere: Wallins Konsert for sheng og orkester. Det er SSO som har brakt Wallin sammen med den fremragende sheng-blåseren Wu Wei i dette verket. Den kinesiske sheng (som ligner den japanske sho) hører til instrumentgruppen munnorgel. Rørpipene (som regel 17) er av bambus (eller metall) med ulike lengder, og  stukket ned i en luftbeholder som det blåses i. I hver av rørene er det et hull dekket av en «tunge» som frembringer tonen. De symmetriske pipene skal være sinnbildet på fuglen Føniks’ vinger, luftbeholderen er dens kropp og alabastrøret (chuo = nebb) dens hals eller nebb. Også klangen bringes i forbindelse med denne mytiske fuglen, og tradisjonelt skal fuglens sang eller rop etterlignes. – Det blir spennende å høre hva Wallin og Wu Wei har fått ut av sitt samarbeid!