Program

Lili Boulanger: Fra en morgen om våren
Lili Boulanger: Fra en trist aften
Saint-Saens: Cellokonsert nr. 1
Puccini: Preludio sinfonico
Respighi: Pinjene i Roma

Medvirkende

Tianyi Lu, dirigent (Conductor-in-Residence)
Christian Poltéra, cello

Sted

Fartein Valen, Stavanger konserthus

Lili Boulanger var søster av den berømte komponisten, dirigenten og musikkpedagogen Nadia Boulanger; blant annet var Per Nørgård, Elliott Carter og Aaron Copland elever hos henne. Hun kunne aldri glemme sin søster som var spådd en lysende fremtid som komponist. Lili Boulanger var den første kvinnen som fikk den høythengende Grand Prix de Rome (for en kantate). Hun rakk å skrive en opera, flere Psaumes (Salmer), en sangsyklus og en vokalkvartett som også fikk en pris. Dødssyk dikterte hun ett av verkene til sin søster. D’un matin de printemps (Fra en morgen om våren) og D’un soir triste (Fra en trist aften) er symfoniske dikt. De er impresjonistiske klangbilder, men individualisert og fordypet gjennom et egenartet personlig og inntrengende uttrykk.

Camille Saint-Saëns var lenge nesten bare kjent som komponisten av Dyrenes karneval og orgelsymfonien. Han ble etter sin død sett på som gammeldags. Men han har mer og mer kommet til sin rett, bl.a. for sine klaverkonserter, fiolinkonserter, for kammermusikken og sine to cello-konserter. Det har vært en tendens til å anse hans første cellokonsert i a-moll (skrevet i 1872) som mindre betydelig enn nr. 2 (et sent verk). Men innspillinger med bl.a Rostropovitsj, Yo-Yo Ma og Truls Mørk har endret på dette. Konserten har tre deler (med sats-betegnelse), altså som en tradisjonell solo-konsert, men disse delene henger organisk sammen og danner én kontinuerlig stor sats. Forsøket på en syntese mellom de tekniske krav til solisten og den symfoniske formen er alt annet enn mislykket. Man kan forstå her at Saint-Saëns satte pris på Liszts sine symfoniske dikt. En komponist som Sjostakovitsj verdsatte denne konserten høyt.

At Giacomo Puccini skrev andre ting enn operaene som han er så kjent for, viser Preludio sinfonico, et verk fra studietiden (1882), altså før opera-forsøkene. Det var en tid preget av Fin-de-siècle-tidens italienske Wagnerisme, men Puccinis stykke fra studietiden viser tydelig at det ikke dreide seg om en adaptering av det musikdramatiske, men en resepsjon av Wagners tidligere romantiske operaer.

Ottorini Respighi skrev en triologi viet Roma: Fontane di Roma, Pini di Roma og Feste Romane. Alle er de en syntese av symfoni og symfonisk diktning, på en måte dyrket som typer av locus amoenus (et skjønt sted). Pini di Roma (Romas pinjer, en sydeuropeisk furu) fra 1921 besynger så å si i fire deler pinjene ved Villa Borghese, ved en katakombe, på Gianicolo-høyden og ved Via Appia. Den mesterlige orkestreringskunsten bærer preg av undervisningen han en kort tid fikk av Rimskij-Korsakov. I den atmosfæriske skyggen av pinje-trærne hører vi i første del barn leke, i andre del en salme-aktig sang fra dypet av katakomben, i tredje en nattergal som det skal gjøres opptak av (!), i finalen «et tragisk landskap bevoktet av ensomme pinjer». Denne siste satsen ved Via Appia antica – veien romerne kom hjem på i triumf etter de mange krigene–kombinerer erindringen om romersk storhet med melankoli.