Program

Igor Stravinsky: Jeu des Cartes
Henrik Hellstenius: Public Behaviour for solo slagverk, vokalsekstett, video og orkester – Urfremføring
Ludwig van Beethoven: Symfoni nr. 5 - Skjebnesymfonien

Medvirkende

Ilan Volkov, dirigent
Hans Kristian Kjos Sørensen, slagverk
Nordic Voices, sang

Sted

Fartein Valen, Stavanger konserthus

Igor Stravinskij (1882-1971) skrev Jeu de cartes (1936) som en ballett i tre runder. I disse rundene forsøker jokeren å diktere spillet med en listig strategi. Først i siste runde lykkes det Hjerter å utkonkurrere ham. Alle delene (eller rundene) åpner med et marsjmotiv, som skal assosiere til blanding av kortene. I første del hører vi to rolige avsnitt preget av tematikk i fløyten, med en heller tumult-aktig mellomdel. Andre del har variasjonskarakter. Disse delene har sitater av både Beethoven, Rossini og Tsjaikovskij. I tredje del hører vi en vals, en presto og en finale før marsjmotivet i en grell variant bringer verket til et sluttpunkt.

Av Henrik Hellstenius (født 1963) hører vi en urfremføring: Public Behaviour for solo slagverk, vokalsekstett, video og orkester. Tittelen viser at verket er bredt anlagt, både auditivt og visuelt. Hellstenius sier i et intervju i tiden da han var i gang med verket, at han ville lage en «serie situasjoner der de noen ganger motsier hverandre, andre ganger kommer hverandre i møte». Han legger til at han i utgangspunktet arbeider med «følelser som raseri, høflighet, samarbeid, isolasjon». Særlig interessant er det at vi hører sosiologen Richard Sennetts stemme fra forelesninger som Hellstenius har transkribert. Sennet ga i sin tid ut boken Intimitetens tyrrani, der han nettopp fremhever høflighet som en viktig del av offentligheten i et demokrati.

En kritiker foreslo en gang på ramme alvor at Beethovens Femte symfoni i c-moll burde ha fremførelsesforbud, iallfall for et par år. For så mange fremførelser og innspillinger foreligger av dette verket at han var redd det ville forterpes. Men det har ikke skjedd, fordi verket har en helt uvanlig estetisk slitestyrke; det har vist seg som en symfonienes symfoni.

Åpningen, det berømte og populære bankemotivet «Ta-ta-ta-daa», kjenner nesten alle. Fire noter altså? Det stemmer ikke: det er åtte, for viderespinningen av motivet hører med. Etter dette jager satsen åndeløst videre, selv om et lyrisk sidetema kommer inn. Gjennomføringsdelen stiger voldsomt med den gjentatte rytmen. Men så – en obo kommer med en sorgtung adagiotakt som Herbert von Karajan mente var «liksom en ensom klage i det tomme verdensaltet». Eller vi kan kalle det en humanitetens stemme. Etter den vakre andanten med variasjoner, kommer en scherzo som skyggeaktig gjentar skjebnerytmen. I finalen kommer det til en overgang til C-dur, med en jublende marsj som liksom skal få veggene i konsertsalen til å styrte sammen. Det er en triumf her, men det er musikken som triumferer.