Inn i musikken: Velkommen til gratis verkorientering med Anders Moberg i VIP-rommet i 5. etasje i Stavanger konserthus. Dørene åpner 18.00, arrangementet starter 18.30. 

Konserten begynner med Tapiola (1925/26) av Jean Sibelius (1865-1957), et tonedikt med opusnummer 112. Det er komponistens siste orkester-opus, oppført kort tid etter hans Syvende symfoni. Tapiola er en skogsånd som er nevnt i eposet Kalevala. Verket er rikt instrumentert og med stor besetning. Vi kan høre et skogsmotiv i begynnelsen; et langt åndedrag fører etter hvert til store stigninger og eruptive utbrudd. Vi mener å høre en rekke variasjoner i verket. De dystre skogene skal ha hatt en sterk virkning på Sibelius.

Jukka Santeri Tiensuu (født 1948) fikk en omfattende komposisjonsutdannelse i både historisk oppførelsespraksis, elektroakustisk musikk og computermusikk. Han er også dirigent og har turnert på flere kontinenter. Han har skrevet over hundre verk for diverse instrumenter, også for akkordeon-ensemble, klarinettkor, instrumentalt teater, jazz-orkester, sheng-instrumentet osv. I 2020 fikk han den høythengende Wihuri Sibelius-prisen for sin komponering, som bl.a. ble berømmet for «dens dype åndelighet». Spiriti – konsert for akkordeon og orkester (2005) er i fem satser. Det eksperimenteres her med både eksotiske, uventede og skingrende klangfarger og et akkordeon som spiller lekent ut mot grensene.

Ralph Vaughan Williams (1872-1958) skrev ni symfonier. Den første har tittelen «The Sea Symphony», den andre «The London Symphony» og den tredje «The Pastoral Symphony». Av de resterende seks har bare nr.7 en tittel. Fjerde symfoni i f-moll (1931-34) begynner ganske abrupt. Vi forstår i løpet av få takter hva som blir byggesteinene i første sats. Den langsomme satsen er bredt anlagt; vi hører oboen ta temaet, så klarinetten og så fagotten. Tredje sats er, som vanlig i klassisk-romantisk musikk, en scherzo; scherzo-delen er konsis og konsentrert i sin karakter, trioen har preg av noe landlig og hyrde-aktig. Til siste sats står det «med en fugert epilog». Denne epilogen er en coda (italiensk for «hale») for hele symfonien. Innen det skjer har vi hørt en regruppering av tidligere materiale som gir satsen preg av en slags symfonisk oppsummering.