Den ledende danske samtidskomponisten Hans Abrahamsens komposisjonsstil ble tidlig på 70-tallet forbundet med den musikalske retningen nyenkelhet, men hans musikk har beveget seg i flere retninger etter dette.

Etter år 2000 har han utviklet nye komposisjonsteknikker inspirert av Bachs kontrapunkt, som i verket Schnee fra 2006-08.

Komponisten ble kjent med Bachs musikk ved å arrangere noen kanoner. Han arrangerte dem slik at de skulle gjentas igjen og igjen – som en slags minimalistisk musikk. Å høre denne musikken slik, åpnet for ham en helt ny og inspirerende verden av tid i bevegelse.

Abrahamsen brukte sine arrangementer av Bach som en modell for to omfattende kanoner, skrevet for en bevisst symmetrisk instrumentkombinasjon. Kanon 1a begynner med fiolin, som hviskende spiller repeterte toner over et lavmælt klaver. Komponisten uttalte at melodien er nesten som fallende snø. Ideen bak den første kanonen var å ha en prosess som gradvis kanonisk bytter om på to fraser, slik at den innledende frasen ble den avsluttende og omvendt. Kanon 1b blir som en variasjon, men for alle instrumenter, og disse to satsene utgjør et par. Abrahamsen utvidet etter hvert verket til 5 par.
Komponisten har uttalt at på 1970-tallet var hans musikk mye mer pluralistisk, mens i Schnee forsvinner dette. På en måte kommer musikken nå mer ned til selve kjernen. Men han låner litt fra musikkhistorien her også: i kanonpar 4 hører vi Mozarts bjeller fra hans tyske dans Kanefart. Det er ellers mange henvisninger til snø og vinter i verket, som også delvis er inspirert av H. C. Andersens eventyr Snødronningen.

Etter hvert som stykket skrider frem blir det mer og mer avkortet. De fem kanonparene blir progressivt kortere, og de siste to satsene varer hver kun ett minutt. Komponistens idé var at tiden går stadig fortere mot slutten og til slutt løper tiden ut.

Christian Eggen, dirigent

Hans Abrahamsen: Schnee (2006-2008)
Ten Canons for Nine Instruments