Gudegnist som ei kan slukne,

             fra Elysium du kom!

Nu betrer vi, gledesdrukne,

             himmelske, din helligdom.

Ved din trollmakt sammenbindes

             alt som strengt var splittet ad;

brødre blir vei, som beskinnes

             av ditt milde strålebad.

Slik klinger det i André Bjerkes geniale oversettelse av Friedrich Schillers «Til gleden», skrevet i 1785. Fra brevveksling vet vi at Beethoven allerede som ung mann i 1793 la sin elsk på Schillers dikt, og var fast bestemt på å tonesette det. Men hvordan? I sin Fantasi for klaver, kor og orkester fra 1808 introduserer Beethoven for første gang menneskestemmen i et konsertant verk, og det med et tema som ikke er rent lite beslektet med det som skulle komme i hans 9. symfoni.

Beethoven fullførte sine to første symfonier da 1800-tallet var så vidt i gang. Dette er glitrende, småfrekk musikk fra en ung mann som var seg bevisst arven fra Haydn og Mozart. Men med Eroica-symfonien fra 1804 introduseres en ny tid. I verket som opprinnelig var tilegnet Napoleon opplever vi for første gang symfonien som et stort, episk drama, et drama som skulle favne alt livet hadde å by på, som Gustav Mahler senere uttrykte det.

Det var Philharmonic Society of London som bestilte symfonien av Beethoven i 1817. Arbeidet gikk langsomt, og først i 1822 var en første variant ferdig. Her var finalen rent instrumental. Så hvorfor gikk Beethoven til det revolusjonerende skritt å innlemme solister og kor i en symfoni? Den åpenbare forklaringen er at finalen krevde ytterligere saft og kraft, og sommeren 1823 så den endelige versjonen dagens lys. Etter 30 års grubling fant Beethoven og Schiller hverandre, og det finnes vel knapt ord som kan uttrykke hva dette har gitt oss musikalsk og menneskelig. Men selv uten finalen er dette en symfoni av makeløs kraft. Den dunkle og knurrende åpningssatsen, den staccatoskarpe scherzoen, brukt så glimrende av Stanley Kubrick i «Clockwork Orange». Men i tredjesats er det som om Beethoven sier til musikken: «La det bli lys!», en av disse satsene som bare skulle vare evig.

Finalen åpner med dissonanter og tumulter. Et huggete tema fjerner oss fra tredjesatsens skjønnhet og fragmenter fra de tre foregående satsene kastes rundt. Temaet vi har ventet på introduseres lavmælt i cello og kontrabass, før Beethoven fyller på med flere og flere instrumenter, det beveger seg fra det rørende vakre til det majestetiske når hele orkesteret setter inn. Men Beethoven er ikke ferdig med åpningens kaos; det gjentas, før alt avbrytes av bass-sangeren, og her er det Beethoven selv som har skrevet teksten: «O venner! Ikke disse toner! La oss heller istemme; gledelig og frydefullt!» Ikke lenger introduseres koret, selv om vi må vente en liten stund før koret setter inn med Schillers hyllest til mennesket, menneskeheten og brorskap mennesker mellom.

Christian Ihle Hadland