Program

Kodaly: Danser fra Galanta
Berio: Folk Songs
Sibelius: Symfoni nr. 3

Medvirkende

Dalia Stasevska, dirigent
Marianne Beate Kielland, mezzosopran

Sted

Fartein Valen, Stavanger konserthus

Zoltán Kodály arbeidet for en egen, nasjonal musikk i sitt hjemland, Ungarn. Sammen med Béla Bartók ga han landet de viktigste musikalske impulser i det 20. århundre. Danser far Galanta ble skrevet i 1933 til 80-års dagen for Budapest-filharmonien. Kodály forteller selv at Galánta (nå del av Slovakia) var en liten ungarsk markedsby ved den gamle jernbanen mellom Wien og Budapest. Her bodde han som barn og et sigøynerorkester holdt til her som ga ham de første inntrykk av orkesterklang. Kodály tok dansene fra en bok publisert i Wien, og arrangerte dem for konsertsalen. Dansene er vesentlig i den ungarske verbunkos-tradisjonen – verbunkos betyr leiesoldat – der profesjonelle dansere i uniformer dro rundt på landet og lokket bønder til å la seg verve i hæren. Kodály presenterer dansene i form av en rondo der vi kan høre forskjellige tempi og karakterer.

Stemmen er helt sentral i Luciano Berios livsverk, stemmen i all dens lydlige og emosjonelle spennvidde, fra bel canto til skrik, latter, nynning og pustelyder. Berio skrev Folk Songs for sin hustru, den fabelaktige mezzosopranen Cathy Berberian. Ikke alle her er folkesanger; de to første stammer fra sangeren John Jacob Niles fra Kentucky. La donna ideale og Ballo skrev Berio for Berberian i 1949, da hun ennå var student. Men resten er ekte folkesanger: en armensk vise om månen; en om en lunefull fransk nattergal; en som sicilianske kvinner synger mens de venter på sine menn, fiskerne; en trist sang fra Sardinia til nattergalen; to sanger fra Auvergne, og til slutt en azerbaijansk kjærlighetssang som Berio fant på en russisk 78-plate.

Jean Sibelius sin symfoni nr. 3 hører ikke med blant de mest spilte. Men den markerer et vendepunkt mot en mer selvstendig og egenvillig stil. Allerede tonearten, C-dur, varsler dette; siden Schumanns annen symfoni (1845/46) var det knapt nok skrevet en symfoni av betydning i denne rene, hvite tonearten. I første sats fortettes motivene til et slags mønster; i andresatsen forbindes en langsom del med en scherzo, og det gir både et elegisk og grasiøst uttrykk. Om sistesatsen sier Sibelius at det gjelder å «utkrystallisere tankene fra kaos». Den var så uvant «moderne» at musikerne i sin tid skal ha nektet å spille visse passasjer.