Program

Mozart: Klaverkonsert nr. 24
Dvořák: Symfoni nr. 8

Medvirkende

Eivind Gullberg Jensen, dirigent
Leif Ove Andsnes, klaver

Sted

Fartein Valen, Stavanger konserthus

Med Mozarts klaverkonsert nr. 24, i c-moll (KV 491) har vi å gjøre med noe av det mest storartede denne sjangeren kan by på. Dvoráks nest siste symfoni, nr. 8 op. 88, er et høydepunkt i hans symfoniske produksjon. Skulle man finne et samsvar mellom disse to verkene, måtte det være den letthet hvormed komponistene lar det melodisk-strømmende få utfolde seg.

«Vi vil aldri være i stand til å skape noe lignende» skal Beethoven ha sagt om førstesatsen i c-moll-konserten. Mozart skrev verket i 1786, i et år der hans skaperevne eksploderte. Orkesteret er i denne konserten større enn i noen av de andre konsertene. Førstesatsen begynner langsomt med et hovedtema som er både høystemt og dystert. Vi kan høre hvordan temaet, etter å ha vært i strykerne og i dype fagotter, kommer til oboer og så klarinetter som gjør at det oppstår en blandingsklang. Klaveret svarer på den majestetiske orkesterklangen først med en nærmest klagende gest, så med heftighet som gjør at det kommer til en dramatisk kamp. Den langsomme satsen er fargelagt med vidunderlig gjennomsiktighet. Siste sats er variasjoner over et marsjtema, rikt på rytmikk og figurasjoner i de åtte variasjonene. Her kan pianisten oppvise sin virtuositet. Verket ender dystert, med en coda som er blitt sammenlignet med en dødsdans.

Antonín Dvorák skrev sin symfoni nr. 8 i 1889. Det er et verk som har en overflod av vakre, vemodige og vellydende temaer, men også melodier med schwung. Dvorák hadde foretatt en kunstnerisk omorientering på denne tiden, og karakteriserte det selv slik: «Denne gang er jeg ikke bare absolutt musiker, men derimot poet». Mange av Dvoráks ideer i dette verket minner om fanfarer, fuglesang og naturlyd, koral, marsj og dans. Symfonien har et sterkt pastoralt preg (jf. melodien i fløyten i første sats). Det er nesten umulig når man hører dette verket, å la være å tenke på noe utenfor det. I tredje sats, der det tradisjonelt skal stå en scherzo, hører vi en fortryllende, grasiøs vals. I den stormende finalen hører vi mot slutten variasjoner over et cellotema som er beslektet med fløytemelodien i første sats – før det hele ender i en brusende triumf.