Inn i musikken: velkommen til gratis verkorientering i VIP-rommet i 5. etasje med Kristin Bade Veire kl. 18:30. 

Konserten starter med Rendering (1988–90) av Luciano Berio. Navnet betyr interpretasjon, foredrag, gjengivelse og oversettelse, og i dreier seg her om Schubert. Berio – en usedvanlig talefør komponist – skriver at verket tar utgangspunkt i Schuberts skisser til en symfoni nr. 10. Her handler det ikke om rekonstruere eller fullføre. Berio sammenligner arbeidet sitt med restaurering av et freskomaleri; en oppfriskning av gamle farger uten forsøk på å skjule skadene. Til og med tomme flekker skal komme til uttrykk. Vi hører en musikalsk vev som stadig forandrer seg, en referanse til et par sene verker av Schubert. Noen steder er uttrykket «quasi senza suono», så å si lydløst.

Gustav Mahler skrev symfoni nr. 4 i G-dur i årene 1899–1901. Det er for sopran og stort orkester, men uten tromboner og tuba. Mahlers fjerde, også kalt «Wunderhorn-symfonien», er en slags lovsang til gleden – både i dette livet og i det hinsidige. Hovedtemaet i førstesatsen er høytidelig i fiolinene, med et sanglig sidetema i celloene. Andre sats har undertittel «Vennen Hein spiller opp». Hein viser til en figur fra tysk folklore som representerte døden, men den viser seg her fra sin vennlige side. Kanskje ville Mahler i tredjesatsen fremstille paradiset. Motiver fra de to første satsene setter her inn. Mest virkningsfullt er likevel E-dur-innslaget som innvarsler siste sats, Wunderhorn-Lieder, hentet fra folkediktsamlingen «Des Knaben Wunderhorn». Etter et kort forspill i siste sats, synger sopranen «Das himmlische Leben» («Vi nyter de himmelske gleder») som er den siste sangen i folkediktsamlingen, og som hele symfonien bygger på.