Grunnet nye forskrifter og en samlet vurdering av den lokale og nasjonale smittesituasjonen, har vi valgt å avlyse konserter med Stavanger Symfoniorkester t.o.m. 11. april 2021. 

Mendelssohn var antagelig et større vidunderbarn enn Mozart; for ikke en gang Mozart kunne som 17-åring oppvise maken til det Mendelssohn utførte med ouverturen til «En midtsommernatts-drøm». Men nettopp lettheten og virtuositeten som han løste komposisjonsteknikkene med, ble siden sett som mangel på dybde (av jødehateren Wagner og filosofen Wittgenstein). Da var Schumanns vurdering av Mendelssohn mer treffende: «Han er det 19. århundres Mozart, den mest lysende musiker som gjennomskuer tidens motsigelser og den første til å forsone dem». Men selv i dag oppføres hans første klaverkonsert i g-moll ganske sjelden. Konserten, skrevet av en 21-åring, er preget av en sjelden klarhet, og begynner så å si rett på med virtuos fyndighet i klaveret. Et lyrisk sidetema følger så, og annensatsen, andanten, med sin melodiske skjønnhet, minner om noen av klaverstykkene i «Lieder ohne Worte». I siste sats viser Mendelssohn seg som den mester i kalkulering av instrumentelle effekter som han fortsatte med å være.

Mendelssohns musikk har man, med en misforstått stillære, kalt klassisistisk-romantisk. Til gjengjeld er Schumann en fullblods romantiker, også fordi han var så sterkt påvirket av den filosofisk-litterære romantikken. Det er ingen indre utvikling i hans første symfoni, slik dette ble utviklet fra et grunnmotiv hos Beethoven. Hos Schumann hører vi stemninger som skifter for hver sats. Særlig i tredje sats, Scherzo, har vi å gjøre med et romantisk «poetiserende karakterstykke» med motsetningsfulle temaer: lidenskapelige, lyriske, dansende. Finalen kan vi godt høre som en hymne til våren.