Ukens konsert strømmes her.

Mozart skrev to fullstendige Sinfoneie Concertanti, en for strykere og en for treblåsere. Den vi får høre i kveld, er for fiolin, bratsj og orkester og ble skrevet i 1779. I orkesteret hører vi to kontrasterende temaer, og sidetemaet er en studie i subtil klangbehandling. De to solo-instrumentene føyer seg nesten umerkelig inn i orkesteret, og det hele antar etter hvert dimensjon av en solo-konsert. Andanten er en av Mozarts mest tungsindige moll-satser. Som kontrast kommer finalen, en sats med store krav til solistenes tekniske ferdigheter og deres evne til et fint avstemt samspill.

Mozarts tre siste symfonier danner en gruppe på verker som Nikolaus Harnoncourt har kalt et «instrumentalt oratorium»; han oppfører dem deretter. Men uansett danner den siste symfonien, nr. 41 i C-dur, et høydepunkt i wienerklassisismens symfoniske kunst. Den kan ses, eller bedre: høres, som det klassiske kriteriet på estetisk vellykkethet: enhet i mangfold. Det var karakteristisk nok en engelskmann som satte tittelen «Jupiter» på symfonien, altså Apollon, og det er utvilsomt noe apollinsk over verket. Berømt er ikke minst finalen i dette verket, der Mozart behandler det kontrapunktiske etter alle kunstens regler og går utover dem. Men det uhørte i dette og karakteren i satsen er til tider mer dionysisk enn apollinsk. Eller er det kanskje Apollon som prøver å demaskere Dionysos?