Sibelius

Hele denne kvelden er viet Jean Sibelius, hans fiolinkonsert og den første symfonien. Uroppførelsen av Fiolinkonserten i d-moll (1905, Berlin) ble dirigert av ingen ringere enn Richard Strauss. Sibelius kjente fiolinen og dens praksis godt, i motsetning til klaveret, og store fiolinister ynder å fremføre denne konserten. Fiolinstemmen og orkesteret er i fin balanse; særlig berører innledningen til første sats med sin atmosfære. Andresatsen, adagioen, er også særdeles vakker med sin sangbarhet og vemod. I begynnelsen av siste sats danser fiolinen formelig, alt mens ostinato-rytmen (et repeterende mønster) trekker med seg kraftfulle energier.

Lengsel, klage og smerte preger Symfoni nr. 1 i e-moll. Den er ikke like mye spilt som nr. 2, 4 og 5. Spilles den godt, dvs. er gjennomsiktig nok, hører vi at solen nok ikke klarer å bryte gjennom skylaget – men poenget er at vi nettopp hører dette. Lytteren må også utholde det svermeriske i f.eks. trioen til tredje sats, scherzoen. I andanten gir en melodi fra en folketone en slags trøst, men denne forsvinner fort. Også siste sats er dyster, men her hører vi klarinettmotivet fra begynnelsen av verket. Klangfylden i denne satsen er patetisk, men også den må i denne musikken utholdes, hvis det spilles gjennomsiktig nok.